Blant funnene en diger draktnål som regnes som et statussymbol.
Prosjektleder Johan E. Arntzen har også gjort seg de første tankene om gravritualet med ofring av hester og nedlegging av den døde i båtgraven i vikingtiden.
Johan E.Arntzen, prosjektleder, Tromsø Museum - Universitetsmuseet
Publikum
Som jeg har nevnt i de tidligere oppdateringene har det vært ei jevn tilstrømming av besøkende til feltet. Den siste perioden har ikke vært annerledes, og vi har hatt mellom 15 og 40 personer innom feltet hver dag. Det sto faktisk flere besøkende og fulgte med helt til det siste spadetaket ble tatt.
Et moderat anslag (25 personer per dag) gir da at vi totalt har hatt rundt 500 besøkende. Med tanke på at Ness ligger 40 km unna E6, og at selve utgravinga har vært godt gjemt mellom tett bjørkeskog i et sandtak, må dette sies å være et imponerende tall.
Vi har forsøkt å ta imot alle besøkende på en så god måte som mulig, og vi har byttet på å guide folk rundt i feltet. Vi håper derfor at dere som har besøkt oss har hatt en bra opplevelse, og at vi har klart å formidle det vi har drevet med på en direkte og forståelig måte.
Båten
Mot slutten av uke 3 var båten ferdig dokumentert. Den viktigste delen av dokumentasjonen består av 568 inn målte nagler.
Som jeg har beskrevet tidligere har vi tatt to millimeternøyaktige mål på de naglene som vi har vurdert til å ligge tett opp mot sin opprinnelige posisjon, og som har sett ut til å ha sin opprinnelige vinkel. Disse eksakt inn målte naglene utgjør 498 stk, noe som gir et bra grunnlag for det videre arbeidet med å rekonstruere båten.
Jeg har foreløpig kjørt ut noen helt enkle 3D-modeller basert på den rå og ikke bearbeidede dataen, og flere konstruksjons detaljer trer tydelig fram. Man kan for eksempel se at båten opprinnelig har hatt 6 bordganger.
I deler av kjølen har nagler og spiker vært plassert nært hverandre, noe som har ført til at det i to partier var bevart en god del mineralisert treverk. Vi har tatt ut disse delene i gipspreparat, slik at det skal kunne være mulig å si noe om både tresorten som har vært brukt, samt om kjølens konstruksjon.
Enkel 3D-modell av båten slik den fremstår fra ulike vinkler. Modellen er basert på 498 eksakt innmålte nagler. Merk at datamaterialet ikke er bearbeidet i det hele tatt. Illustrasjon: Johan E. Arntzen.
Begravelsen og gravgavene
Tidlig i uke 3 ble vi ferdige med å grave ut den delen av begravelsen som var tydelig omrotet i forbindelse med plyndringen av haugen. Det viste seg at en del stein hadde rast innover i båten, sannsynligvis fra støttemurene som var plassert på sidene.
Da disse steinene ble fjernet, ble det avklart at begravelsen var omrotet fra bekkenet og opp mot hodet til mannspersonen som hadde blitt gravlagt. Det vil si at begge beinene lå omtrent der hvor de opprinnelig hadde blitt plassert.
Det betyr at den gravlagte har vært plassert med ryggen ned på dørken, temmelig nøyaktig i midten av båten.
På sin høyre side har han hatt jerngryta plassert, mens ankeret har ligget til venstre.
Som jeg nevnte i forrige oppdatering ble det funnet to skjoldbuler. Disse lå også på sin opprinnelige posisjon, og det ser da ut som om de to skjoldene har vært lagt over føttene til den gravlagte, med skjoldbulen vendt nedover, og håndtaket oppover.
Den delen av begravelsen som ikke har vært omrotet på grunn av plyndring. Fremst ses de to lårbeinene, mens de to leggbeinene og føttene ses over. Til venstre for det venstre lårbeinet ses ringnåla, mens ankeret er synlig foran denne. Foto: Johan E. Arntzen
Skjoldbulene er av en kjent type (R.562), og bekrefter dateringa fra i fjor til 900-tallet e. Kr. (skjoldbulene hører hjemme mellom 850 og 950 e. Kr.).Ved det venstre lårbeinet ble det dessuten funnet ei svært godt bevart ringnål i sølv. Denne er en relativt enkel og stilrein type, og hadde bare dekor der hvor ringen var festa i nåla. Nåla var imidlertid hele 20 cm lang, noe som vitner om at gjenstanden har hatt en funksjon som statusmarkør.
Cora Oschmann, som er konservator ved Tromsø Museum, var den som fikk gleden av å grave ut dette funnet. Bevaringsforholdene for sølv har imidlertid vært så gode at konservering knapt nok er nødvending. Ringnåla var faktisk fortsatt blank da den kom fram fra skjellsanden.
Ringnål i sølv fotografert slik den ble funnet. Foto: Johan E. Arntzen.
For det øvrige gravgodset gjenstår imidlertid et betydelig konserveringsarbeid før det kan dannes en mer komplett oversikt over hva den gravlagte har hatt med seg. Ikke minst gjelder dette de områdene av begravelsen som har vært plyndret.De gjenstandene som vi har ment har vært for dårlig bevart til å kunne tas ut separat, har vi konsekvent tatt ut som preparat, og vi vet derfor ikke ennå hva slags gjenstander alle funn numrene skjuler.
Haugbygging
Etter at båten var ferdig dokumentert, gikk vi i gang med å grave ut resten av haugen. En av hovedmålsetningene bak utgravinga var å fange opp detaljer rundt hvordan haugen hadde blitt konstruert, og å påvise eventuelle spor etter gravritualet utenfor selve båt begravelsen.
I motsetning til båten og mannsbegravelsen som ble fingravd for hånd, fikk vi inn en gravemaskin for å få opp farta under utgravinga av resten av haugen den siste uka. Vi hadde på forhånd en ganske klar oppfatning av hvordan situasjonen i resten av haugen så ut. Underveis i utgravinga hadde vi nemlig gravd et par små sjakter utenfor båten.
Allerede i fjor hadde vi avdekket et svart trekullholdig humuslag som så ut til å dekke store deler av gravhaugen. Dette laget var synlig under de påførte skjellsandmassene langs skjæret i gravemaskinskaden. Humus- og trekullmassene så ut til å dekke bortimot hele haugen. I en av prøvesjaktene kom det dessuten fram flere hestebein, som så ut til å være relatert til dette laget.
Vi fikk raskt renset konteksten fram over hele gravhaugen, og det ble bekreftet at hestebeina hadde en relasjon til humus- og trekullaget. Måten laget var avgrensa mot utkanten av haugen, forteller dessuten en hel del om hvordan gravhaugen har blitt bygd. Et spørsmål vi har fått gjentatte ganger fra besøkende, og som virkelig er ei interessant problemstilling, er hvor mange mann og hvor mye innsats bygginga av haugen har krevd.
Fototårnbilde av haugen etter framrensing av det svarte humus- og trekullaget. Foto: Tom A. Edvardsen.
Ut fra de stratigrafiske forholdene (hvordan jordlagene er avsatt i forhold til hverandre) er det ingen tvil om at massene som har vært brukt til å bygge monumentet i hovedsak har vært gravd ut fra området i umiddelbar nærhet.Dette ser vi fordi den svarte humus- og trekullhorisonten er kutta jevnt rundt hele haugen. Da dette laget med stor sannsynlighet må tolkes som del av den opprinnelige markoverflata, er det liten tvil om at fotgrøftene og de nedre delene av monumentet har vært nedsenket i marka.
Viggo Aspvik, som er lokal kjentmann og historieinteressert på Ness, guidet oss på ei gjenregistrering av de øvrige gravhaugene på stedet den siste søndagen av oppholdet vårt.
Som jeg har nevnt i tidligere oppdateringer, har masseuttakene som har skjedd i forbindelse med driften av sandtaket på Ness forårsaket at det opprinnelige bakkenivået har blitt senket med rundt 1,5 – 2 meter i området rundt gravhaugen vår. Dette har imidlertid ikke skjedd rundt flere av de andre haugene på Ness, og rundt disse kan det tydelig ses at massene som er brukt til haugbygging stammer fra områdene i umiddelbar nærhet til monumentene.
Det kan også spores fotgrøfter av vinklet type rundt flere av dem, samt at det kan anes spor etter stolpehull rundt et par. Det kan altså se ut som om vi står overfor en egen tradisjon for haugbygging på Ness, noe som er svært spennende.
For å komme tilbake til innsatsen som har vært nødvendig for å bygge disse monumentene, mener jeg at måten de er konstruert på tilsier at tiden og mannskapet som har vært brukt neppe har vært så voldsomt dimensjonert som haugenes størrelse skulle tilsi.
Det at man har brukt skjellsandmasser i umiddelbar nærhet av haugene, viser at haugbyggerne på dette området har valgt minste motstands vei.
Rekkefølgen til ulike hendelser
En overraskelse vi fikk tidlig under denne utgravinga var mangelen på hestebein innenfor båten. Vi hadde nemlig antatt at hesten hadde blitt lagt ned sammen med mannen i båten.
Etterhvert som vi fikk oversikt over det svarte humus- og trekullaget ble det imidlertid klart at hestebeina ikke kunne knyttes til samme hendelse som nedsenkinga av båten i haugen, og plasseringa av den gravlagte.
Etter at båten var helt utgravd renset vi fram vertikale snitt langs støttemurene på begge sidene for å avklare rekkefølgen til de ulike jordlagene.
Her kom det tydelig frem at humus- og trekullaget må relateres til en hendelse som har skjedd før støttemurene har blitt konstruert, og følgelig også før båten har blitt satt inn i haugen.
Det definitive beviset for dette kom i form av et hestebein som ble funnet i humuslaget, under støttemuren, og på innsiden av båtripa.
På hver side av båten ble det dessuten dokumentert to tydelige groper, som var symmetrisk plassert to til tre meter fra begge langsidene på fartøyet. Disse var 2 x 5 m i utstrekning, og var rundt 1,5 m dype, målt fra toppen av humus- og trekullaget.
Gropene trådte fram som brudd i det svarte jordlaget som dekte haugen, og de var fylt med skellsand iblandet svart humusblandet trekull i linser. Det svarte humus- og trekullaget kunne dessuten følges langs formen på gropene etterhvert som de ble formgravd, noe som viser at de må være samtidig med dette laget (dvs. trekullet i laget).
Den ene gropa inneholdt ett hestebein, og var dekt av et humus- og trekullag likt det som dekte resten av haugen.
Den andre gropa inneholdt imidlertid et meget fett og stedvis opp til 20 cm tykt lag med helt omdannet feit organisk masse. I denne massen ble skjelettet av en halshugd hest funnet, sammen med et par hundebein og ei kutann.
Hesteskjelett. Foto: Johan E. Arntzen.
Osteologen vår kunne raskt avgjøre at dette ikke dreide seg om den samme hesten som vi hadde funnet deler av tidligere, og at vi da totalt hadde deler av to hester.
Ritualet
At denne hesten hadde blitt ofret ble straks avklart da vi så nærmere på den siste halsvirvelen der hodet skulle ha vært. Her var det nemlig tydelig at virvelen var hugd tvers av.
Nærbilde av halsvirvel med huggmerke. Foto: Johan E. Arntzen.
Det var også spor etter skjæremerker på hestens ribbein, samt på enkelte andre lemmer som ble funnet utenfor gropa.
En nærliggende tolkning av hestebeinfunnene som helhet er da at de har inngått i et offerritual og et slags blot, som har foregått før den fysiske begravelsen. De spredte hestebeina som lå over hele haugen er da spesielt spennende, og tyder på en komplisert handlingssekvens.
Man kan tenke seg at det har foregått hendelser der hvor haugen ble bygd før selve monumentet ble reist, og at det var da de to hestene ble ofret. Dette kan kanskje ha vært en slags innvielse av gravstedet.
Trekullet i det svarte jordlaget viser at denne seremonien kan ha startet ved at man har svidd av vegetasjonen på den naturlige markoverflata (eller påført trekull fra et annet sted).
Deler av hestene har sannsynligvis blitt spist, sammen med andre typer mat.
Etter at disse hendelsene har vært fullendt, har man dumpet hestekadaveret i en av gropene, samt lagt ned øvrige matoffer som i dag har gått i oppløsning (det tykke laget med nedbrutt organisk materiale).
Man har deretter gravd ei nedsenking i midten av området for ritualet, hvor man har bygd to støttemurer og senket ned båten. Den gravlagte og gravgodset har så blitt plassert, før man har spadd opp haugen fra sidene, samt konstruert fotgrøftene og satt ned palisadeverket.
Hvordan haugen har vært brukt i etterkant av disse hendelsene, og hvilken betydning den har hatt for de som bygde den, vil jeg vente med å spekulere i.
Avslutning
Jeg vil avslutningsvis bemerke at oppdateringene som har blitt publisert på nettet i forbindelse med denne utgravinga utelukkende må betraktes som det de er, nemlig øyeblikksbilder og tanker fra ei utgraving.
Et materiale av den størrelsen og kvaliteten som ble avdekt på Ness, krever en betydelig tolknings- og bearbeidingsinnsats før stødige hypoteser kan lanseres. Her må også flere eksperter inn i bildet, noe som særlig kommer til å ha innvirkning på nyansene i den totale tolkninga.
Enkel rekonstruksjon av haugen, basert på datamaterialet som har blitt innsamlet under utgravingen. Høyden på stolpene er satt slik den er av helt tilfeldige årsaker. I midten ses båten, mens de røde flekkene på hver side av den er offergropene. Illustrasjon: Johan E. Arntzen.
En foreløpig takk
I tillegg til meg som har vært prosjektleder, har Bjørn Ramberg, Ingar Figenschau og Tom A. Edvardsen vært deltakende på ugravinga i 2011. Bjørn og Ingar deltok også i 2010, men da var Bjørn ”Hebba” Helberg med istedet for Tom. Gravemaskinfører Bjørnar Sørensen deltok også to uker 2010 og 2011.
Underveis i utgravinga har vi vært forsterka av Anja Roth Niemi (Tromsø Museum), som var med oss den første uka, Cora Oschmann (Tromsø Museum) som var med oss to dager den tredje uka, samt Stephen Wickler (Tromsø Museum) og Torstein Sjøvold (Stockholms Universitet) som var med oss den siste uka. Tusen takk for innsatsen til dere alle.
En spesiell takk må rettes til Viggo Aspvik på Ness, som fulgte utgravinga i detalj både i 2010 og 2011, og som har brukt mye tid på å fortelle om og vise oss kulturminnene på stedet. Viggo var dessuten så snill at han lånte oss metalldetektor, som vi hadde svært stor nytte av da vår egen ble glemt i Tromsø. Takk også til Hamarøy kommune, som lånte oss sin metalldetektor et par dager den første uka. Takk til Geir Davidsen som sendte oss gips med båten fra Bodø.
Takk til Geir Winther og Bente Ness som ordnet bosted for oss begge sesongene.
Denne utgravinga har vært ei sikringsgraving, og er ikke forskningsinitiert. En stor takk må derfor rettes til Riksantikvaren som bevilget ekstra midler for at vi skulle kunne få gjennomført gravinga på en forsvarlig måte i 2011.
Sist men ikke minst takk til alle besøkende som var innom oss i løpet av 2010 og 2011, og alle andre som ikke har blitt nevnt.
Ansvarlig for siden: Karen Marie Christensen
Sist endret: 10.08.2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar